Besøk oss på vår nye adresse:
www.laksefiske-namsen.no
VI HAR FLYTTET NETTSIDEN VÅR. Denne siden oppdateres ikke lenger, og stenges snart.

We have moved. Please visit us at out new address, www.laksefiske-namsen.no


Valskråvaldet - Spennende laksefiske i Namsen Valskråvaldet - Spennende laksefiske i Namsen Namsenbåt / Namsbåt Laks Gapahuk

Valskrå - litt historikk

Man vet ikke sikkert hva navnet Valskrå betyr. Noen historikere har spekulert i at et elvenavn eller mannsnavnet Valdi kan være opphav til gårdsnavnet.

Fornminner, gravhauger og fangstgroper forteller at det har vært bosetting her i mange hundre år. Eldste skriftlige opptegnelse om Valskrå kan spores tilbake til ca. 1430 e.kr. På 1770-tallet hevder Gerhard Schøning i en reise "Giennem en deel af Norge" at Valskrå enten har vært åsted for et stort slag, eller at det har bodd betydelige menn her: Øst for Gården beskriver han en samling av større og mindre gravhauger. To av haugene er synlige den dag i dag. Schøning nevner også bautasteinen som i dag står i hagen på bruksnr. 2.

Namsen har alltid hatt betydning for bosettingen i Namdalen, både som ferdselsveg og som kilde for matfiske med garn og annet redskap. I tidligere tider lå havet høyere, og det er sannsynlig at nærheten til vannet var en viktig grunn til at de første menneskene slo seg ned på Valskrå.

Gården har gjennom historien ikke tilhørt kun én enkelt slekt. I 1664 ble gården delt for første gang, mellom brødrene Christopher og Hellje Olsøn Walldschraa. I 1789 kjøpte handelsmannen Halvor Bomo gården, og flyttet handelsborgerskapet sitt hit til Valskrå. Gården ble sist delt i 1882, også denne gang mellom to brødre.

Begge brukene er i dag av gjennomsnittlig størrelse for distriktet, begge er heltidsbruk med husdyrproduksjon. Fiskeretten i Namsen er felles og brukene samarbeider om utleie.

Bilde av gårdene
Gårdene sett fra motsatt side av Namsen. Klikk på bildet for å se det i full størrelse.

Kilder:
"Valskrå" av Jens Sviggum, 1984
Grong Bygdebok bind 1 av Jørgen Strand, 1989
Samtaler med Anna Haugum, 2002